Forvandling
På forfatterstudiet i Bø hadde vi ymse øvelser. Vi hadde noen bra øvelser og vi hadde noen mindre gode. En av dem jeg fremdeles ikke er blitt særlig klok på, er at vi skulle skrive til musikken til Philip Glass. For de som ikke kjenner ham, kan det vel sies at han er mest kjent for teatermusikk. Og filmmusikk, han skrev blant annet all musikken til "The Hours" - filmen som gir et så vakkert (om enn ensidig) bilde av Virginia Wolfs virke og endelikt (og som er ypperlig spilt av Nicole Kidman). Poenget her er: Det å skrive til Philip Glass' musikk var en så ekstrem opplevelse at den nesten tok knekken på meg. Jeg måtte ut, måtte gå, ville vekk.
Og nå, lang tid etterpå, befinner jeg meg i et annet land, hvor jeg ikke er styrt av mer eller mindre velmente skriveøvelser satt i stand av forskjellige forfattere. Og hva er det jeg hører på? Hva slags musikk er det som tromler ut av høyttalerne her jeg sitter med utsikt over en eng hvor det gresser skotsk høylandsfe? Hva er det jeg, helt fritt og uten hemning, lytter til? Rettere: Hvem har jeg satt på repeat?
Det er Philip Glass, det. Må jeg ydmykt få anbefale hans Metamorphosis-numre fra platen "Solo Piano" fra 1989? De er basert på en teateroppsetning av Franz Kafkas "The Metamorphosis". Og de er grusomt vakre.
5 kommentarer:
Takk for denne -- det var fint å høyra. Har vore borti Glass før, men ikkje solopiano. Litt Satie, men så likevel noko heilt anna. Danke viel
Jeg var veldig fornøyd med Philip Glass-skriveøvelsen på forfatterstudiet. Musikken var såpass intens at jeg ble nødt til å forsøke å koble ut, den tok fokus fra alle distraksjonene i rommet (bordet, vinduet, kjedsomheten), og den eneste distraksjonen fra musikken var skrivingen. Så det var faktisk en av de mer inspirerende skriveøvelsene for min del
Jeg er på ingen måte uenig, Petter. Men for min del må jeg nok si at det er i retrospekt jeg setter pris på øvelsen. Da den sto på holdt jeg på å gå ut av mitt gode skinn.
Å Gud bedre - jeg hadde fortrengt den skriveøvelsen. Men nå det er sagt, skal det også sies at jeg har lasta ned diskografien hans i ettertid, og mannen har ekstremt mye godt i katalogen sin. Ting det faktisk går an å høre på.
Sitter nå på et hotellrom i Sandnes og prøver å skrive. Men jeg eier jo fortsatt ikke selvdisiplin, så jeg har lekt med rasterbator og ledd av bilder av Thomas som The Joker. Og, hvis du er bitt av spotifybasillen, sjekk ut The neverending playlist fra det særs gode musikkbladet The Word:
spotify:user:thewordmagazine:playlist:3uK5qlItsS5C3yx7sy90xd
Brukermodifisert. Oppdager mye nytt der :)
Gleder meg til innflyttingsfest.
Merci for linken, Sandnes. Mye snacks.
Og jeg er helt enig med deg, Glass har mye ålreit i kofferten. Men også mye grusomt vræl.
(Og Thomas som The Joker er noe jeg fremdeles savner.)
Legg inn en kommentar